Jeg har sett det hundrevis av ganger i løpet av karrieren min. En hund som bjeffet ukontrollert som valp — fordi ingen visste bedre, fordi det var søtt den gangen, fordi det virket som noe den bare ville vokse av seg. Problemet er at hjernen til en hund ikke fungerer slik. Hver gang bjeffingen gikk ubesvart, registrerte hjernen én ting: dette fungerer. Og neste gang terskelen var litt lavere. Neste gang kom bjeffingen litt raskere. Det er ikke ulydighet — det er nevrologi. Hunden gjør det eneste den vet at fungerer.

Det som gjør dette spesielt vanskelig er at problemet er usynlig mens det bygger seg opp. Det første året tenker man at hunden er i en fase. Det andre året håper man den modner. Det tredje året har bjeffingen blitt så inngrodd at den føles som en del av hundens personlighet — noe som bare er sånn. Men det er det ikke. Det er en vane. Og vaner kan brytes. Jo tidligere, jo enklere — men selv etter år med feil mønster har jeg sett hunder snu seg fullstendig på under én uke med riktig verktøy.

Problemet er aldri hunden. Det er at ingen har gitt eieren verktøyet som faktisk fungerer.